To hovedstrategier for 3D animasjon

I databasert tredimensjonal animasjon er det grovt sett to alternative måter å gjøre det på. Dersom man jobber på et større prosjekt, som for eksempel en spillefilm, kan det hende at begge metodene blir brukt i kombinasjon.

Den første og kanskje vanligste måten å gjøre det på er “keyframe” animasjon, eller keyframing som det gjerne også kalles. Dette er den metoden som er eldst og best kjent, fordi det er metoden som baserer seg på den gamle formen for animasjon som fantes før datamaskiner ble tatt i bruk. Her skaper man ramme for ramme individuelt, på samme måte som for eksempel Walt Disney gjorde det i pionerdagene. Forskjellen er at man gjør det ved bruk av en datamaskin og programvare. Disse endrer i grunnen ikke hovedelementene i prosessen, men gjør det mulig å forenkle mye og få ting gjort fortere. Det gjør rett og slett prosessen mer tilgjengelig for flere kreative sjeler.

Keyframing går kort sagt ut på endre form, stilling, situasjon, posisjon og så videre fra ramme til ramme for å ta bilde av hver enkelt. Selve “nøkkelrammene” er rammene der det er større endringer. Når man viser rammene rett etter hverandre gjør de små forskjellene at seeren opplever en illusjon av bevegelse. Tradisjonelt ble dette gjort ved at man tegnet for hånd. Med dagens software får animatøren hjelp til å “jukse litt” ved at programmet fyller inn mellomrom mellom rammene. Det betyr at man i dag faktisk i stor grad kan nøye seg med å tegne “key frames”, mens datamaskinen gjør detaljarbeidet innimellom. Dermed frigjøres animatøren til å fokusere på hovedlinjen i fortellingen.

Den andre, nyere måten å gjøre det på kalles, likeledes med et engelsk uttrykk, “motion capture”. Dette forkortes gjerne “mocap”. Mocap er en teknologi i stadig utvikling, i hvilken grad den kommer til å ersatte keyframing helt er et åpent spørmål. Som navnet antyder dreier det her seg om å fange opp bevegelser, nærmere bestemt bevegelsene til skuespillere eller andre individer i bevegelse. Disse skuespillerne har på seg spesielle drakter med sensorer som fanger opp bevegelsesmønstre underveis. Dette gir muligheten til å overføre disse mønstrene til 3D animasjon svært hurtig, selv om det på sett og vist kan bli mindre presist enn med keyframing. På godt og vondt er dette en snarvei innenfor animasjonens verden.

Per i dag er det fortsatt et par negative sider ved mocap som gjør at det finnes en del skeptikere i miljøet. Den første er selvfølgelig kostnadene involvert. Denne teknologien er i en startfase og koster ofte hundretusenvis av kroner i anskaffelse. Få selskaper tar seg råd til dette, og hvis du driver med ditt eget lille firma som frilanser kan du egentlig bare glemme det. Dette gjør det også krevende å lære seg teknikkene. I dag finnes det imidlertid rimelige løsninger der man kan ta i bruk arkiverte mocaps uten selv å ha teknologien tilgjengelig, spesifikt for opplæringsformål.

Et annet ankepunkt mot den nye teknologien er så langt at resultatet ofte blir ganske tvilsomt, og må ryddes opp av animatører med kompetanse på keyframing i etterkant. Om dette er en startvanske som vil forsvinne etter hvert, vil vise seg.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *